Da den første utgaven av Movies on War så dagens lys i 2011 satt jeg i publikum på mange av arrangementene. Året etter var jeg på innsida – i programrådet.
Av Mona Pedersen (tidligere medlem av programrådet og leder av festivalen)
Hva kunne jeg bidra med i et programråd så fylt til randen av dyktige og erfarne film- og bransjefolk? Mitt bidrag kan være å trekke de lange, historiske trådene hjem til Elverum, tenkte jeg: Å forankre festivalen til stedet.
I argumentene for å legge en filmfestival om krig og fred til nettopp Elverum, var Elverums egen rolle i historien vektlagt som viktig: som festningsby i dansketida, som hot-spot under 2. verdenskrig, og med militær tilstedeværelse gjennom hele etterkrigstida som har satt sitt preg på byen. Elverums historie var sentralt for valg av hjemsted for Movies on War. Men hvordan kunne det manifestere seg i selve festivalprogrammet?
I 2012 jobbet jeg med to tema på MoW: Det første var Nasjonal Samlings filmaviser produsert i okkupasjonens to første år. Her fikk vi hjelp av historiker Tore Helseth som kurerte et program med korte innslag fra Innlandet etterfulgt av et foredrag der Helseth forklarte hvordan filmavisene fungerte som propaganda for NS. Det gjorde de ved å vektlegge det hverdagslige så vel som det festlige, og dermed normalisere selve okkupasjonen. Det var slående å se 5000 bunadskledde på Domkirkeodden gjøre nazihilsen under St. Hans-feiringen så vel som NS-minister Gudbrand Lundes besøk på Glomdalsmuseet der han vandret rundt på området i vennlig passiar med bygdens markante personligheter.
Historien blir levende når vi klarer å vise hvordan de store hendelsene får konsekvenser for enkeltskjebner. Det fører til at vi ofte kan relatere sterkere til historien; den føles mer relevant. Samtidig, fordi vi jobber med sensitivt materiale knyttet til personer og familier, krever dette etisk bevissthet og omtenksom tilnærming til materialet.
Dette var høyst tilstedeværende i det andre temaet som ble jobbet med dette året: Holocaust i Elverum. Vi var med å markere 70 år siden deportasjonen av de norske jødene, og for mange i Elverum var det ikke lenger kjent at Holocaust fant sted også her. I utformingen av programmet konsulterte vi etterkommere i familien som led så grusomme tap.
Bente Erichsens kontroversielle film Over grensen fra 1987 ble satt opp sammen med Henrik Martin Dahlsbakkens kortfilm Tiden imellom fra 2010. Vi inviterte til et seminar om utryddelsen av jødene i Norge – med vekt på Elverum spesielt, med forfatter og forsker Bjørn Westlie som startet det såkalte jødebo-oppgjøret, journalist Knut Fjeld som i 2007 skrev beretningen om forretningen Markus og familiens skjebne, samt Mads Tangenstuen og Bjarte Bruland fra Jødisk museum i Oslo.
Fra «Over Grensen» av Bente Erichsen
Henrik Martin Dahlsbakkens «Tiden imellom»
Under seminaret kom ideen: Også i Elverum burde Holocaust-ofrene få sine minnesmerker. I samarbeid med Elverum kommune, Jødisk museum og Movies on War ble sju snublesteiner lagt ned i Storgata den 19. august 2013. Günter Demnig, kunstneren bak «Stolpersteine»-prosjektet, utførte selv arbeidet foran pårørende, publikum, ordfører og lokale myndigheter. Dermed ble Elverum en synlig del av det store, mørke Holocaust, en del av et minnesmerke som strekker seg over mer enn 1200 steder over hele Europa.
Historien om Holocaust er også historien om Aron Levihnson (1900-1943), Selik Markus, (1882-1943), Jette Lea Markus (1890-1942), Leif Sigurd Markus (1919-1943), Liv Markus (1925-1942) Sylvia Annie Markus (1926-1942) og Ragnar Markus (1937-1942) i Elverum.
