Med trikk fra Auschwitz til Elverum | Minner fra MoW 2013

Av Ingrid Kristin Dokka, skolefilmansvarlig i programrådet fra 2011 til 2015

Å, du driver med krigsfilmfestival, hva ser dere der – krigsfilm, liksom?

Å gå tilbake for å gjenskape noe av stemningen vi som satt i programrådet hadde på de ulike festivalene, har vært en reise bakover i en tid og med en følelse av at vi var med på å skape noe viktig og unikt. I flere år måtte vi møte hånlatter: «Å, du driver med krigsfilmfestival, hva ser dere der – krigsfilm, liksom?» Det var og er så mange historier å ta vare på, som vi vil og ville vise fram, som både var underfortalt og som hadde skam, løgn og forskrekkelse i seg, som enda hadde sår som ikke hadde grodd, som kanskje aldri kom til å gro.

Jeg hadde alltid hjertebank – ble filmene for rå? Ble de for kjedelige?

Som ansvarlig for skolevisningene på flere festivaler, i tett samarbeid med gode kinosjef Mette Kynsveen, var det viktig for oss å vise filmer som hadde i seg alle festivalens grunntemaer: Krig, fred, forsoning og konflikt. Dette gjaldt også skolefilmene som ble vist i 2013, med fullsatte saler. Jeg hadde alltid hjertebank – ble filmene for rå? Ble de for kjedelige? Føler skolebarna og ungdommene at det ikke angår dem? Når sant skal sies, var ikke dette de enkleste filmene å programmere innenfor ei forsvarlig ramme.

I 2013 var en av de fineste festivalopplevelsene mine med skolepublikummet på visningen av dokumentarfilmen til Elsa Kvamme, Trikken til Auschwitz. Filmen handler om den siste gjenlevende jøden i Norge, som overlevde Holocaust. I 2013 var Samuel Steinmann fremdeles i live. Filmen skildrer han som 15 åring, som blir tatt av tyskerne mens han er på skolen, transportert på trikken fra Nordstrand i Oslo og internert i venteleir i Tønsberg, for så å bli fraktet videre til de beryktede dødsleirene i Polen. Han var en helt vanlig norsk ung gutt, med venner og aktiviteter. Men så var han altså jøde. Ungdommene i kinosalen, var på hans alder da han ble tatt. Jeg satt på siden og så på reaksjonene deres. Mange øyne ble blanke og mange tårer rant nedover kinnene på Elverums fine, fine ungdommer. De relaterte seg til unge «Sammys» historie – det kunne vært dem.

Den yngste deporterte var Ragnar Markus, fem år gammel.

Til filmvisningen hadde vi også invitert journalisten Knut Fjeld, som hadde skrevet bok om den jødiske Elverum-familien Markus sin skjebne. Dette var nok ukjent for mange av Elverum-ungdommene, at det hadde bodd flere jødiske familier i byen, som ble deportert og som aldri kom tilbake. At Markus-butikken hadde en slik forhistorie, var sterk kost for mange. Etter visningen gikk vi i stille flokk til Markus-butikken og til trehusene, tidligere jødiske hjem, som i august 2013 hadde fått nedlagt snublesteiner til minne om de jødiske familiene som forsvant i 1942. Den yngste deporterte var Ragnar Markus, fem år gammel.

Under og etter debatten, føltes det som om det gikk det en forsoningsengel gjennom rommet.

En av 2013-festivalens hovedtema var «hemmeligheter». Lørdagsseminaret på Elverum Folkehøgskole var viet temaet «Skam og hemmeligheter». Seminaret bestod av to innlegg, en kortfilm og debatt som satte søkelys på hvordan Statspolitiet og Hirden opererte i Elverums-regionen, med utgangspunkt i boka til Eirik Veum – «Nådeløse nordmenn». Regissør Leiv Igor Devold viste kortfilmen «Min norske bestefar». Stort inntrykk gjorde særlig innlegget til filmskaper, musiker og forfatter Ketil Kern, som nettopp hadde lansert boka «Hva har du med Hitler å gjøre, pappa?». Både Kern og Devold synliggjorde på en personlig måte smerten ved å vokse opp med vissheten om at noen i den nærmeste familien valgte feil side under krigen. I salen satt det flere mennesker med lignede erfaringer, som selv hadde vokst opp i familier som både valgte «feil» og «riktig side» – som fremdeles var naboer og kjente. Under og etter debatten, føltes det som om det gikk det en forsoningsengel gjennom rommet. En betydelig mer lettet stemning var tilstede ved seminarets slutt, enn ved dets begynnelse. Folk tok hverandre i hendene, og ikke minst var det mange som takket foredragsholderne for å ha lettet på trykket, som hjalp til med å legge skammen litt mer til side, og som bidro til å heve forståelsen for hverandres smerte noen hakk høyere opp.

Kanskje akkurat denne erfaringen, på denne folkehøgskolen en lørdag i november 2013, gjorde det lettere å leve videre, side om side? Traumer etter en krig forsvinner aldri, men minnene kan bearbeides og blekne, det kan forsones og kanskje tilgis.

Etter min mening skapte Movies on War 2013 en romslig arena som gjorde dette synlig og begripelig, på en sterk og minneverdig måte.

NO EN