En festival i sin tid for sin tid; dette tenkte vi da vi satt med det store spørsmålet: Trenger vi enda en filmfestival i Norge, og trenger vi en festival som utelukkende viser og drøfter filmer som omhandler krig og konflikt? Bør vi ikke heller ha fokus på fred og forsoning? Svaret gav seg selv: De to spørsmålene henger sammen, og nå, mer enn noen gang trenger vi en slik festival.
Av: Vigdis Lian
Programsjef 2011 og 2012
Optimistiske gikk vi i gang. Elverumregionens Næringsutvikling med støtte fra Elverum kommune og Åmotkommune trodde det var mulig.
Vi syntes vi hadde det beste utgangspunktet gitt Elverums historiske betydning for Norge ved krigsutbruddet 1940. Vi så også på Rena og Terningmoen leir som ressurs, vi ville svært gjerne være i dialog med rekrutter og offiserer; dette i tillegg til et høgskole- og folkehøgskolemiljø. M.a.o. så vi bare muligheter!
Arbeidstittelen Norsk krigsfilmfestival ble raskt skrotet, det ville bli for snevert og antakelig negativt ladet for mange. Valget ble Movies on War, internasjonalt forstått, selv om vi skulle ha ønsket et norsk navn.
Vi etablerte et kyndig programråd, brettet opp ermene og begynte å bygge en festival som i dag fremstår som godt forankret i regionen, faglig sterk, profesjonelt ledet og med klare visjoner for et fremtidig mål: en sentral arena for filmer og debatter som drøfter krig og konflikt, fred og forsoning.
Primært ville vi være en publikumsfestival, og vi ville nå så vel voksne, som ungdom og barn i tillegg til filmbransjen.
Her kan man trygt si at veien ble til mens vi gikk. Det er ikke lett å selge inn en lørdagskveld på kino med krig som tema, eller at man skal droppe Gullrekka på en fredag for å se hvordan konflikter river i stykker et folk eller land.
Men vi visste at vi hadde noe genuint å tilby, noe som kom til å gi lønn for strevet.
Første års program var ambisiøst, vi skulle dekke både Elverum og Rena, og vi slo stort på det. Vi ville tilby de ferskeste filmen sammen med et klassikerprogram, skoleprogram, debatter med innledere og vi skulle ha storslått avslutning med utekino. Filmskapere, filmkritikere, historikere, produsenter og distributører, vi fikk ja fra alle vi spurte om bidrag, og vi gjennomførte med stil.
Vi brukte de beste arenaene, i tillegg til kinosaler var så vel Glomdalsmuseet som Elverum Folkehøgskule med fra dag én, og fortsatte som gode samarbeidsparter.
Hvilke filmer jeg husker best fra den første festivalen? Sterkest lyser to filmer:
Den prisbelønte VALS MED BASHIR (Walz with Bashir) israelsk/tysk/fransk animasjonsfilm fra 2008.
Hvorfor husker jeg ingenting av krigen? spør regissøren Ari Folman seg selv. Folman deltok i Israels invasjon av Libanon i 1982, en invasjon som også innebar massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatila. Gjennom intervjuer, samtaler og rekonstruksjoner i et stilisert, mørkt uttrykk erkjenner gradvis Folman sin egen rolle som soldat i en invasjonshær og må stille det ubehagelige spørsmålet: Kan man gjemme seg bak at man ikke visste hva som skjedde? Et spørsmål soldater og offiserer tvinges til å måtte spørre seg selv om, og som Nürnbergprosessen (1945-46) har satt premiss for.
VALS MED BASHIR ble en internasjonal suksess, men måtte vises i all hemmelighet i Beirut våren 2009, israelske filmer er ikke tillatt vist i Libanon.
Den norske kortfilmen FROM THIS DAY TO WHERE (Regi Matias Ryg og Mathias Eriksen, 18 min 2011) forteller om en alminnelig dag i en ualminnelig kvinnes liv. I det krigsherjede Øst-Kongo vier hun sitt liv til kvinner som har blitt voldtatt og lemlestet for livet, som del av en krigsstrategi, for å ramme der det nesten er umulig å restituere så vel fysisk som mentalt. Arbeidet for ofrene er utfordrende på mange plan fordi «ingen» vil snakke om eller erkjenne overgrepene. «Det skjer ingen voldtekter her» sier en soldat ved en veisperring. Å bli voldtatt er også skambelagt og kvinner blir som oftest utstøtt eller avvist av sine familier.
Historiene vi hører er rekonstruerte, kvinnene vi møter er skuespillere. Det ville være for farlig for de reelle ofre å stå frem. Men det de forteller er ikke mindre sant av den grunn.
Temaet voldtekt som krigsvåpen og kvinners utsatthet i krig er et viktig tema Movies on War siden har fulgt opp fra ulike perspektiv.
Da lørdagskvelden kom og vi satt i Folkehøgskolens naturlige uteamfi, litt kalde, ganske trøtte men varme innvendig og så avslutningsfilmen, Buster Keatons fabelaktige GENERALEN (1926) med handling fra et borgerkrigsherjet USA, visste vi at vi hadde skapt noe genuint. At vi skulle ses til neste år!
Se oversikt over hvor du kan streame Generalen på FilmWebs streamingguide
