Vinger

[two_third]

VINGER er så langt unna det man forbinder med sovjetisk filmpropaganda som man kan komme, og er framfor alt en kommentar til krigskultusen som ofte vokser fram i årene etter en krig. Filmens tittel er både symbolsk og svært konkret siden filmens heltinne, Nadezhda Petrukhina, var en ung jagerpilot som sammen med sine kamerater utviste stort mot i de farlige luftangrepene de utførte under Annen verdenskrig. Når historien begynner har tjue år passert. Krigen tok mange av hennes kollegers liv blant dem piloten Mitya, hennes store kjærlighet. Nedezhda har ingen å dele minnene med. Hun kan ikke klage over de ulike æresbevisningene hun blir tildelt, men når hun befinner seg i en situasjon med stort press fra omverdenen overveldes hun av følelsen av at fortiden ikke lenger har en plass i nåtiden, og at heroiske krigshandlinger ikke får tilstrekkelig respekt fra den yngre generasjonen. Nedezhda har mistet sine vinger – det er i alle fall hennes egen opplevelse av situasjonen. Den tidligere piloten er nå rektor ved en fagskole, og hun er ute av stand til å knytte kontakt med sin egen datter så vel som den nye unge generasjonen hun skal lede. VINGER preges av en gjennomgående ambivalens, og skapte betydelig debatt i sovjetisk presse da den kom både fordi den anerkjente en generasjonskløft, og fordi den skildret en krigshelt som en glemt og forvillet sjel.

VINGER er en bemerkelsesverdig moden studie av menneskenaturen.

Larisa Shepitko var kun 28 år da hun laget denne filmen, som gir et solid innblikk I psyken hos de mange krigsheltene som opplevde at tiden løp fra dem. Regissøren anvender subtile psykologiske detaljer for å dokumentere den krisen som er under oppseiling, og takket være en uvanlig nøktern og overbevisende prestasjon av hovedrolleinnehaveren blir effekten svært troverdig. Shepitko er en av de virkelig store filmregissørene Sovjet har fostret, og dessverre døde i en ulykke i 1979. I dag vises filmene hennes i retrospektive programmer på festivaler verden over.